Vi må være kritiske

Etter å ha lest litt i Norskboka.no, skrevet av Leif Harboe har jeg begynt å gruble litt på dette med kilder. Hvordan skal vi hjelpe elevene til å forstå hvorfor de må være kritiske til kildene de finner på nettet, hvorfor de skal nevne kilder de bruker i tekstene sine og hvor omfattende konsekvensene av plagiat faktisk kan bli?

Å finne relevant stoff ute i det store internettet er krevende. Man får mange resultater og må bruke tid på å luke vekk det som ikke er relevant. I tillegg er man nødt til å kryssjekke funnene opp mot andre kilder. Dette er kanskje den største feilen mange elever gjør, de antar at kilden er troverdig uten å vite om flere kilder sier det samme. Vi må hjelpe elevene til å møte stoffet de finner med kritiske øyne, men hvordan gjør vi det?

En av løsningene til Leif Harboe er at begrunnelse av kildevalg kan være en del av vurderingskriteriene som settes for oppgaven. Han foreslår også noen programmer som kan være nyttige for å lagre kildene mens man finner dem, jeg lastet ned Evernote og det ser helt greit ut. Jeg har fått en liten elefant i menylinja mi oppe til høyre og kan lage notater, ta skjermbilde av hele eller deler av skjermen og ta opp lyd. Det blir fort mange vinduer oppe i programmet så jeg er usikker på om Evernote er noe for meg. Jeg får teste det skikkelig neste gang jeg skriver oppgave.

En tommelfingerregel kan være at man må kryssjekke kildene og dokumentere det i kilde/litteraturlista. Jeg tror uansett at det viktigste er at man starter tidlig med arbeidet slik at kildekritikk og nettvett blir naturlig når man søker informasjon på nettet. Det er mange muligheter så hvordan tror dere vi kan hjelpe elevene til å bli mer kildekritiske?

Teknogenerasjonen

Jeg tipper jeg var tre-fire år da jeg hadde min første erfaring med datamaskinen. Skjermen var svart og skrifta oransje(om jeg ikke husker feil), og det eneste man kunne gjøre var å skrive på den. Aner ikke hvilken type maskin det var, eller om den bare var ødelagt. Kanskje det var en commodore?

Noe var iallefall feil med den for vi fikk den gratis fra kontoret hvor bestefar jobbet. Hverken mamma eller pappa kunne noe om maskinen, men jeg la min elsk på den og kunne sitte i flere timer og skrive på tastaturet.

De som er barn i dag møter en litt større teknologisk verden. Vi nærmest styres av datamaskinene og barna møter dem før de kan gå. Den teknologiske utviklinga ser ikke ut til å stoppe, og dermed vil den yngre garde alltid være foran og først med det siste. Her er det viktig at vi tar i bruk kunnskapene om data som elevene har med seg når de kommer til skola. Læreren må ikke alltid være eksperten som kan alt. Vi må kunne la elevene slippe til og lære noe av dem også. 

Learning by doing -det er iallefall slik jeg har lært det meste jeg kan om maskinvare og programmer. Boka Fra digital ferdighet til kompetanse understreker at elevene ikke trenger datatekniske kurs. Jeg er enig. Løsninga må være at læreren veileder sammen med medelever som kan, og at man setter av tid til å utforske et nytt program. Man kan lære utrolig mye i photoshop/photofiltre om man bare bruker tid til å knote litt med det alene. Når eksperthjelpa er nær tror jeg det uansett er mye lettere å be om hjelp i stedet for å finne det ut selv.

Fordi jeg alltid har hatt datamaskin tilgjengelig og hatt interesse for den er jeg en del av teknogenerasjonen. Vi hadde ikke facebook når jeg gikk på barneskola, men brukte sosiale medier som bamsemumsbyen og spraychat hvor en kunne reise mellom ulike rom på et skip. Vi hadde ikke skype hvor en både kan snakke, se og skrive, men mIRC og etterhvert MSN. Utviklinga går fort og selvfølgelig må vi henge med, men vi trenger ikke anstrenge oss mer enn nødvendig. Den nyeste teknogenerasjonen vil alltid være elevene våre, og av dem kan vi lære mer enn vi aner.